Til tross for gjentatte bekymringsmeldinger fra diverse bekymrede venner og familiemedlemmer (heihei, tante), så kan jeg altså meddele at jeg fortsatt lever i godt velgående, og har ikke blitt kidnappet/myrdet av mafiaen helt enda. Jippi! Jeg bare gidder ikke å blogge, that?s all.
Fair warning: dette innlegget skrives i Word. Når jeg skriver i Word skriver jeg uten å tenke, så jeg har en følelse av at dette innlegget kommer til å bli langt, for ikke å snakke om under gjennomsnittet dårlig skrevet (med tanke på at det er jeg som har skrevet det, i alle fall), siden norsken min er blitt rimelig rusten. Forbered dere på tidvise kommafeil, kjemperar setningsoppbygging og samme ord gjentatt i det uendelige. Hva er synonymer, liksom..? Bilder forekommer ikke.
PS: Dessuten har jeg sikkert sagt det meste før, om enn med et litt annet ordvalg.
*
Forrige gang jeg oppdaterte her inne hadde jeg hundre dager igjen, en hel tredjedel, nå har jeg litt over ni uker? Avreisedatoen nærmer seg med stormskritt, har vel sjeldent opplevd at tiden har gått så fort før! Nå er det en knapp måned til skolen slutter og vi får sommerferie (noe som virkelig er på tide, vi har allerede varmegrader oppimot 30 og en stekende sol), noe jeg gleder meg utrolig mye til. Skal bli så deilig å slippe å stå opp tidlig for å dra på skolen, for ikke å snakke om at Antonio har lagt kjempemange planer for hva vi skal gjøre sammen i sommerferien, haha. Har blant annet kanskje en veeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeldig ekstremt kul nyhet, men må vente litt og se det an først. Det som i alle fall er sikkert, 100%, er at Nette ? søsteren min fra Norge ? kommer på besøk i Juni! Hennes hovedoppgave er å fungere som pakkesel da, men det skal bli godt å se en nordmann igjen uansett, haha!
Appropos? herregud så mange ting jeg har kjøpt det året her. Om ikke så veldig lenge må jeg få sendt i alle fall èn pakke til Norge, da hovedsakelig vinterklær og bøker, altså ting jeg ikke trenger lenger, pluss at jeg må få kjøpt meg en ny koffert siden den jeg hadde når jeg kom nedover ble ødelagt på reisen. Så gjenstår det bare å håpe på at jeg får med meg alt jeg eier tilbake til Norge, men jeg tror egentlig det skal gå bra. Håper jeg.
*
Okei, nå. Nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Planen var liksom å komme med et langt, gjennomtenkt og fornuftig innlegg, for jeg forteller om de positive og negative sidene ved å være utvekslingsstudent. ?men det gidder jeg ikke. Så jeg slenger likeså greit med en tekst jeg skrev for litt over en uke siden, for der sa jeg egentlig alt jeg hadde lyst til å si. Så så enkelt er det.
*
Jeg kan fortelle deg allerede nå at jeg ikke vet hva jeg vil si med dette innlegget, denne teksten, disse ordene. Det er mer et prosjekt, et forsøk på å se om jeg fortsatt kan det jeg kunne for ett år siden. Du skjønner, på denne tiden for ett, to år siden, så var skriving livet mitt. Jeg skrev så fingrene limte seg fast til tastaturet, kunne våkne klokken tre om natten og bare måtte skru på dataen, fordi jeg hadde fått en fabelaktig idé som jeg måtte få ned på papiret før det ble for sent. Morgenen etterpå viste det seg vanligvis at ideen var dritt, men likevel ? det var et forsøk. Dessuten sees vel alt annerledes ut i morgenlyset, gjør det ikke det da?
Poenget mitt er uansett at jeg ikke skriver lenger. Til bursdagen min i fjor ? 17 år! ? fikk jeg (blant annet) to nydelige skrivebøker fra bestevennene mine, tomme, så klart, for at de skulle fylles det året her. Jeg har ikke en gang tatt av plastomslaget. Ikke spør meg hvorfor, for jeg vet nemlig ikke. Jeg har bare vært så sliten, har ikke orket å ta et dypdykk i alle disse følelsene og tankene og kaoset som har surret rundt omkring i kroppen og i hodet mitt de siste syv månedene. Å være utvekslingsstudent er så utrolig krevende, både fysisk og psykisk. Kanskje en overdose av sol og pasta har ødelagt meg for godt? Hehe, neida. Tulla. Men når det er sagt, så er jeg ikke meg selv lenger. Så mye er sikkert.
Jeg tror, og håper, at jeg har vokst som menneske. At jeg har blitt mer reflektert, mer overbærende, mer tålmodig. Kanskje bittelittegranne mer tankefull også, men hvis jeg tenker mer nå vil jeg snart få bruk for en tenketank (dette var en Harry Potter-referanse, for dere stakkars mennesker som ikke skjønte det). Jeg har i alle fall lært at jeg ser på meg selv som nordmann, først og fremst. For jeg er så utrolig stolt over det lille landet vårt. Vi er et lite folk, spredt over et gigantisk område, med ufattelig mye penger fordelt på ikke fullt så mange mennesker. Enkelt og greit. Selvfølgelig, når folk her nede spør meg hvordan Norge er (alltid etterfulgt av det samme spørsmålet ? «Men er det ikke veldig kaldt, ?a?») så er det ikke dette jeg svarer. Jeg kan ikke svare at nordmenn kanskje virker kalde på utsiden, men at de er helt fabelaktige mennesker så fort man blir ordentlig kjent med dem, eller at vennskapene man lager i dette kalde, langstrakte landet er harde som stein, som overlever år etter år. Ei heller kan jeg si at vi elsker å samles inne rundt peisen når regnet trommer på vindusrutene eller når snøen laver ned og begraver oppkjørselen, at filmkvelder, overnattinger og jentekvelder er en like stor og normal del av livet som skole og familiemiddager. Neida, når noen spør meg hvordan Norge er, sier jeg at det er vakkert. Og at vi har kjempegod laks.
Italienere er litt ignorante i møte med verden utenfor dørstokken, tror jeg. De er veldig fokuserte på hvordan det står til her ? forståelig nok, for alt er jo bare kaos til tider ? og alt de vet om Norge er at vi har fjorder, snø og laks. Så jeg lar dem fortsette i den troen, knuser ikke virkeligheten deres, for de kommer tross alt til å glemme samtalen vår om ti minutter, de kommer til å glemme at jeg noensinne har eksistert så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge, og de kommer i alle fall aldri til å dra til Norge. De kommer sannsynligvis ikke til å dra utenfor Napoli, utenfor Italia, før det er alt for seint til å faktisk lære noe av reisene sine. Italienere er den type mennesker som møter det meste nye og mystiske med en generell skeptisme ? hva er nå dette for noe, da? Hvor kommer du fra, hva heter du, hva tenker du, hvorfor gjør du ikke som oss? Og kan du ikke aller helst bare dra tilbake til der du kom fra?
Nå beskriver jeg kanskje til en viss grad nordmenn også, tenker du. Joda, jeg gjør kanskje det. Jeg bare håper at jeg ikke lenger beskriver meg selv, for etter selv å ha fått bemerkninger som «dra deg tilbake til der du kom fra,» eller «hør så rart hun snakker!», eller etter å ha opplevd at folk ikke en gang ville høre navnet mitt, fordi de var overbevist om at det ville være alt for merkelig og vanskelig å uttale til at det ville være vits å lære seg ? ja, etter alt dette, så håper jeg at jeg (og du) i mitt (eller ditt) neste møte med en utlending, immigrant eller turist, kan være litt mer forståelsesfull og vennlig. Å være en outsider er aldri lett, om du så er nordmann i Norge, nordmann i utlandet, utlending i Norge ? eller verdensbeboer i et land, by, eller tettsted hvor du ikke selv er født og oppvokst.
Nå tror jeg kanskje at jeg har sporet litt av, var det dette jeg skulle snakke om da? Jeg har en bestemt følelse av at jeg ville si noe om familien min, om italienere generelt (nåja, dette har jeg i alle fall til en viss grad dekt), eller om utveksling. Skjønt, alt jeg sier for tiden handler om utveksling. Alt jeg har sagt, tenkt, følt, og opplevd de siste syv månedene har vært utveksling. Kanskje ikke så rart at jeg på dette tidspunktet er litt sliten og generelt pisslei? Jeg har så utrolig hjemlengsel at du ikke aner halvparten av det en gang. Å skulle ramse opp absolutt alt jeg savner ville ha blitt en veldig lang (endeløs?) liste, men litt sånn i korte trekk så savner jeg
- Byen min. Molde får kastet banneord og negativt ladede adjektiver etter seg hver eneste dag, stort sett av tenåringer i 13-20-årsalderen som knapt har satt foten sin utenfor Norge (bortsett fra toukers-reiser til Gran Canaria, Alania, og London, såklart), og som egentlig ikke har peiling på hvordan mennesker i andre land og samfunn bor og lever. Til tross for dette er egentlig Molde en kjempeby. Vi moldensere har en utsikt til å dø for, tilgang på sjø, skog og fjell rett utenfor dørstokken (nåja), for ikke å snakke om TO kjøpesentere og en drøss andre butikker spredt rundt omkring i sentrum. Aner du hvor mange ganger jeg har vært på et kjøpesenter det siste året, eller? Jeg kunne drept for å bo ti minutter unna H&M og Vita, for å si det sånn. Jeg skjønner ikke hva folk klager på. Jeg skjønner ikke hva jeg klagde over i sytten år.
- Familien min. Mamma, Pappa, Nette ? ja jøss, selv Didrik til tider, selv om han stort sett bare blir sett til dagens ene måltid i fellesskap og aldri sier et ord. Jeg savner sånn å kunne være meg selv i mitt eget hus, å få lov til å lage akkurat det jeg vil til middag (selv om jeg må overleve pappas mistenksomme blikk og sniffing på maten som ikke akkurat er norsk husmannskost), å få kunne bare sitte nede på rommet mitt en dag eller tre uten at himmelen faller ned av den grunn. For å si det helt enkelt: jeg savner å kunne oppføre meg som meg selv uten å være redd for at familien min en dag setter meg ned og sier at de ikke orker mer, at nå er det nok, de er lei, og jeg må flytte ut. For dette er nemlig en ? veldig, veldig, veldig liten og egentlig ubetydelig og definitivt ikke-rasjonell ? frykt jeg har levd med hele året, som det skal bli ubeskrivelig godt å bli kvitt. (Ok, nå høres det ut som jeg har hatt det forferdelig i den familien her ? jeg HAR IKKE DET altså! Har bare måttet begrense meg litt når det kommer til det å kjefte og smelle med dører og sånn?)
- Vennene mine. Kaja, Guro, Oda, Andrine, Andrea, Aina, - lista fortsetter og fortsetter og fortsetter. Jeg savner absolutt alle, fra de jentene jeg gikk på barneskolen med og snakker med en gang i måneden, til verdens besteste bestevenn som jeg ser hver dag og snakker med enda oftere. Jeg savner absolutt alle som noensinne har kommet med et snilt ord til meg, som har møtt meg med et smil på gata, sett meg i øynene eller gitt meg en god, ordentlig, lang klem. Jeg savner samfunnet jeg har vært en del av på SubUrban (for ikke å snakke om maten jeg med glede har spist der en gang i uka, som uten tvil kan beskrives som den beste maten du finner i Molde), selv om de kan være litt gale til tider. Men det går bra, jeg er jo litt gal til tider jeg også. Mest av alt savner jeg å ha betingelsesløse vennskap, tror jeg. Venner som gjerne stikker på kino fem minutter etter at ideen falt ned i hodet, men som også endelig drar på kino etter månedsvis av venting på at den ene sinnsykt kule, fantastiske, råbra filmen skulle komme. Venner som er vant til at jeg kan gå fra å le til å grine (men aller oftest fra å grine til å le) på tre sekunder, som ikke bryr seg om at jeg kan grine i all offentlighet fordi at den boka jeg holder på å lese bare er så ubeskrivelig trist, og venner som rett og slett er glad i meg selv om jeg er meg selv. Også her spiller litt den frykten av å bli kastet ut inn: i Italia er jeg alltid nr.2 (men aller oftest nr. 3, 4, eller 5), og prioriteres sjeldent. Forståelig nok, i og med at jeg på ingen måte kommer til å være her for alltid, ikke en gang tre måneder til, og i og med at jeg fortsatt er ny og ikke en selvfølgelighet i noen vennegjenger. I Norge vet jeg nøyaktig hvem jeg har og ikke har, og hvor jeg har alle sammen. I Norge har jeg venner, venner som forstår meg, venner som snakker samme språk som meg, og venner jeg kan krangle med. #tingmanikkefinneriItalia.
- Norsk mat. Eller, ikke fullt så masse norsk mat som mat som rett og slett ikke er Italiensk. Pizza, pasta og pesto er for så vidt greit nok det, her og der, én gang i måneden. Hver. Eneste. Dag? Ikke fullt så mye. Jeg savner sånn å bruke indiske krydder i matlagingen min (matlaging er for øvrig nok en hobby som har tapt seg veldig mye, grunnet mangel på varer og en motvilje mot å være til bry for vertsfamilien ? for ikke å snakke om frykten for at de ikke skulle like det jeg lager), å dra på butikken og finne nøyaktig det jeg trenger, å slippe å måtte endre på og droppe en rekke ting fra alle oppskriftene mine rett og slett fordi det ikke finnes her nede. Herregud. Norske matbutikker. Say no more. Coop Prix, Bunnpris, Kiwi, samma det (nåja, kanskje ikke akkurat Kiwi da, har alltid hatt en liten motvilje mot Kiwi av grunner jeg aldri har forstått men følger likevel), noe så genialt! De har så utrolig masse god mat, og fersk frukt, og et utvalg til å dø for. La oss ikke snakke om godterihylla? Lakris, som tross alt er verdens beste godteri, er noe disse italienerne ikke har skjønt enda. Ikke rart at jeg har blitt slankere, eller hva?
- Norsk. Jeg er så utrolig, ufattelig, grenseløst lei, sliten, og trøtt av å snakke italiensk. Jeg sliter ikke lenger med språket, ordene kommer på rekke og rad, jeg husker til og med å bruke il/la (=the) på steder hvor det absolutt ikke gir mening å bruke dem men hvor du må bruke dem uansett, og jeg har til og med (nesten) mestret would/could, som på ingen måte fungerer som på norsk eller engelsk. Ikke bare bare på bare syv måneder, eller? Så det er ikke det som er problemet mitt, neida. Problemet mitt er bare at jeg ikke kan snakke uten å tenke. Det må alltids en viss styrke til, må alltid konsentrere meg litt mer enn normalt hver gang jeg åpner kjeften. Kanskje ikke så dumt, men ganske slitsomt i lengden. Norsk er jo norsk, og det er absolutt ingenting som kan slå det. (samtidig så kommer jeg garantert til å begynne å snakke italiensk som bare det så fort jeg kommer hjem, hvis jeg kjenner meg selv rett...)
Ok. Ser du poenget mitt? Norge er egentlig ikke så ille det, sånn i det store og hele. Men altså, ikke bekymre deg nå da. Jeg har det tross alt bra, det er ikke det. Det er bare det at for hver dag som går kommer jeg litt nærmere hjemreisedatoen, så da er det enkleste for meg å fokusere på alt det positive som venter meg på den andre siden, ikke sant?
For sannheten er vel kanskje at jeg er livredd. Jeg er så utrolig redd for å komme hjem igjen, fordi at når jeg kommer hjem er hverken jeg, dere eller byen den samme lenger. Og hvordan i alle dager skal jeg kunne klare å dra fra den idiotiske kjæresten min, denne tosken av en muskelbunt som jeg ramlet over på treningssenteret for knappe to måneder siden, men som tross alt er utrolig sjarmerende, ufattelig smart til tider, kjempesnill, kjærlig, hyggelig, høflig, morsom og alvorlig? Alt i alt vil vi få 130 dager sammen, 4 måneder, ca. 1/3 av utvekslingsåret mitt, og på ingen måte nok til å få gjøre, si, oppleve og se alt det vi vil gjøre, si, oppleve og se sammen. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, denne gale italieneren som har dratt meg med over hele Napoli, som jeg har spist flere pizzaer med enn jeg kan telle, og som utrolig nok ser på samme tv-serier og liker samme filmer som det jeg gjør. Vi har hatt uforståelig mange krangler, diskusjoner og dager hvor vi rett og slett har vært kjempeteite og såret hverandre hverken uten å ville det eller uten å forstå hvorfor, men etter hver eneste gang, på slutten av hver eneste dag, så har vi alltid kommet til den enkle konklusjonen at det viktigste er at vi er sammen. I det store og hele har vi begge to kommet fram til at den andre personen er den perfekte gutten/jenta ? problemet er bare at han er italiensk og jeg er norsk, og at vi om 81 knappe dager ikke lenger kommer til å bo i samme by, ei heller fylke eller land.
Og det suger.
Nå kan jo selvfølgelig det samme sies om Chiara, bestevenninnen min, eller vfamilien min for den saks skyld, men det er jo tre helt forskjellige typer forhold. Enkelt og greit.
Jeg tror vi avslutter her. Klokka nærmer seg farlig mye alt for sent, og jeg har skrevet i overkant av 3000 ord.
Vi sees om 80 dager, Norge.
*
66*
66 små dager.
Hjelp.