jennyiitalia

Til tross for gjentatte bekymringsmeldinger fra diverse bekymrede venner og familiemedlemmer (heihei, tante), så kan jeg altså meddele at jeg fortsatt lever i godt velgående, og har ikke blitt kidnappet/myrdet av mafiaen helt enda. Jippi! Jeg bare gidder ikke å blogge, that?s all.

Fair warning: dette innlegget skrives i Word. Når jeg skriver i Word skriver jeg uten å tenke, så jeg har en følelse av at dette innlegget kommer til å bli langt, for ikke å snakke om under gjennomsnittet dårlig skrevet (med tanke på at det er jeg som har skrevet det, i alle fall), siden norsken min er blitt rimelig rusten. Forbered dere på tidvise kommafeil, kjemperar setningsoppbygging og samme ord gjentatt i det uendelige. Hva er synonymer, liksom..? Bilder forekommer ikke.

PS: Dessuten har jeg sikkert sagt det meste før, om enn med et litt annet ordvalg.

*

Forrige gang jeg oppdaterte her inne hadde jeg hundre dager igjen, en hel tredjedel, nå har jeg litt over ni uker? Avreisedatoen nærmer seg med stormskritt, har vel sjeldent opplevd at tiden har gått så fort før! ­Nå er det en knapp måned til skolen slutter og vi får sommerferie (noe som virkelig er på tide, vi har allerede varmegrader oppimot 30 og en stekende sol), noe jeg gleder meg utrolig mye til. Skal bli så deilig å slippe å stå opp tidlig for å dra på skolen, for ikke å snakke om at Antonio har lagt kjempemange planer for hva vi skal gjøre sammen i sommerferien, haha. Har blant annet kanskje en veeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeldig ekstremt kul nyhet, men må vente litt og se det an først. Det som i alle fall er sikkert, 100%, er at Nette ? søsteren min fra Norge ? kommer på besøk i Juni! Hennes hovedoppgave er å fungere som pakkesel da, men det skal bli godt å se en nordmann igjen uansett, haha!

Appropos? herregud så mange ting jeg har kjøpt det året her. Om ikke så veldig lenge må jeg få sendt i alle fall èn pakke til Norge, da hovedsakelig vinterklær og bøker, altså ting jeg ikke trenger lenger, pluss at jeg må få kjøpt meg en ny koffert siden den jeg hadde når jeg kom nedover ble ødelagt på reisen. Så gjenstår det bare å håpe på at jeg får med meg alt jeg eier tilbake til Norge, men jeg tror egentlig det skal gå bra. Håper jeg.

                                               *                                               

Okei, nå. Nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Planen var liksom å komme med et langt, gjennomtenkt og fornuftig innlegg, for jeg forteller om de positive og negative sidene ved å være utvekslingsstudent. ?men det gidder jeg ikke. Så jeg slenger likeså greit med en tekst jeg skrev for litt over en uke siden, for der sa jeg egentlig alt jeg hadde lyst til å si. Så så enkelt er det.

*

Jeg kan fortelle deg allerede nå at jeg ikke vet hva jeg vil si med dette innlegget, denne teksten, disse ordene. Det er mer et prosjekt, et forsøk på å se om jeg fortsatt kan det jeg kunne for ett år siden. Du skjønner, på denne tiden for ett, to år siden, så var skriving livet mitt. Jeg skrev så fingrene limte seg fast til tastaturet, kunne våkne klokken tre om natten og bare måtte skru på dataen, fordi jeg hadde fått en fabelaktig idé som jeg måtte få ned på papiret før det ble for sent. Morgenen etterpå viste det seg vanligvis at ideen var dritt, men likevel ? det var et forsøk. Dessuten sees vel alt annerledes ut i morgenlyset, gjør det ikke det da?

Poenget mitt er uansett at jeg ikke skriver lenger. Til bursdagen min i fjor ? 17 år! ? fikk jeg (blant annet) to nydelige skrivebøker fra bestevennene mine, tomme, så klart, for at de skulle fylles det året her. Jeg har ikke en gang tatt av plastomslaget. Ikke spør meg hvorfor, for jeg vet nemlig ikke. Jeg har bare vært så sliten, har ikke orket å ta et dypdykk i alle disse følelsene og tankene og kaoset som har surret rundt omkring i kroppen og i hodet mitt de siste syv månedene. Å være utvekslingsstudent er så utrolig krevende, både fysisk og psykisk. Kanskje en overdose av sol og pasta har ødelagt meg for godt? Hehe, neida. Tulla. Men når det er sagt, så er jeg ikke meg selv lenger. Så mye er sikkert.

Jeg tror, og håper, at jeg har vokst som menneske. At jeg har blitt mer reflektert, mer overbærende, mer tålmodig. Kanskje bittelittegranne mer tankefull også, men hvis jeg tenker mer nå vil jeg snart få bruk for en tenketank (dette var en Harry Potter-referanse, for dere stakkars mennesker som ikke skjønte det). Jeg har i alle fall lært at jeg ser på meg selv som nordmann, først og fremst. For jeg er så utrolig stolt over det lille landet vårt. Vi er et lite folk, spredt over et gigantisk område, med ufattelig mye penger fordelt på ikke fullt så mange mennesker. Enkelt og greit. Selvfølgelig, når folk her nede spør meg hvordan Norge er (alltid etterfulgt av det samme spørsmålet ? «Men er det ikke veldig kaldt, ?a?») så er det ikke dette jeg svarer. Jeg kan ikke svare at nordmenn kanskje virker kalde på utsiden, men at de er helt fabelaktige mennesker så fort man blir ordentlig kjent med dem, eller at vennskapene man lager i dette kalde, langstrakte landet er harde som stein, som overlever år etter år. Ei heller kan jeg si at vi elsker å samles inne rundt peisen når regnet trommer på vindusrutene eller når snøen laver ned og begraver oppkjørselen, at filmkvelder, overnattinger og jentekvelder er en like stor og normal del av livet som skole og familiemiddager. Neida, når noen spør meg hvordan Norge er, sier jeg at det er vakkert. Og at vi har kjempegod laks.

Italienere er litt ignorante i møte med verden utenfor dørstokken, tror jeg. De er veldig fokuserte på hvordan det står til her ? forståelig nok, for alt er jo bare kaos til tider ? og alt de vet om Norge er at vi har fjorder, snø og laks. Så jeg lar dem fortsette i den troen, knuser ikke virkeligheten deres, for de kommer tross alt til å glemme samtalen vår om ti minutter, de kommer til å glemme at jeg noensinne har eksistert så fort jeg setter meg på flyet tilbake til Norge, og de kommer i alle fall aldri til å dra til Norge. De kommer sannsynligvis ikke til å dra utenfor Napoli, utenfor Italia, før det er alt for seint til å faktisk lære noe av reisene sine. Italienere er den type mennesker som møter det meste nye og mystiske med en generell skeptisme ? hva er nå dette for noe, da? Hvor kommer du fra, hva heter du, hva tenker du, hvorfor gjør du ikke som oss? Og kan du ikke aller helst bare dra tilbake til der du kom fra?

Nå beskriver jeg kanskje til en viss grad nordmenn også, tenker du. Joda, jeg gjør kanskje det. Jeg bare håper at jeg ikke lenger beskriver meg selv, for etter selv å ha fått bemerkninger som «dra deg tilbake til der du kom fra,» eller «hør så rart hun snakker!», eller etter å ha opplevd at folk ikke en gang ville høre navnet mitt, fordi de var overbevist om at det ville være alt for merkelig og vanskelig å uttale til at det ville være vits å lære seg ? ja, etter alt dette, så håper jeg at jeg (og du) i mitt (eller ditt) neste møte med en utlending, immigrant eller turist, kan være litt mer forståelsesfull og vennlig. Å være en outsider er aldri lett, om du så er nordmann i Norge, nordmann i utlandet, utlending i Norge ? eller verdensbeboer i et land, by, eller tettsted hvor du ikke selv er født og oppvokst.

Nå tror jeg kanskje at jeg har sporet litt av, var det dette jeg skulle snakke om da? Jeg har en bestemt følelse av at jeg ville si noe om familien min, om italienere generelt (nåja, dette har jeg i alle fall til en viss grad dekt), eller om utveksling. Skjønt, alt jeg sier for tiden handler om utveksling. Alt jeg har sagt, tenkt, følt, og opplevd de siste syv månedene har vært utveksling. Kanskje ikke så rart at jeg på dette tidspunktet er litt sliten og generelt pisslei? Jeg har så utrolig hjemlengsel at du ikke aner halvparten av det en gang. Å skulle ramse opp absolutt alt jeg savner ville ha blitt en veldig lang (endeløs?) liste, men litt sånn i korte trekk så savner jeg

1. Byen min. Molde får kastet banneord og negativt ladede adjektiver etter seg hver eneste dag, stort sett av tenåringer i 13-20-årsalderen som knapt har satt foten sin utenfor Norge (bortsett fra toukers-reiser til Gran Canaria, Alania, og London, såklart), og som egentlig ikke har peiling på hvordan mennesker i andre land og samfunn bor og lever. Til tross for dette er egentlig Molde en kjempeby. Vi moldensere har en utsikt til å dø for, tilgang på sjø, skog og fjell rett utenfor dørstokken (nåja), for ikke å snakke om TO kjøpesentere og en drøss andre butikker spredt rundt omkring i sentrum. Aner du hvor mange ganger jeg har vært på et kjøpesenter det siste året, eller? Jeg kunne drept for å bo ti minutter unna H&M og Vita, for å si det sånn. Jeg skjønner ikke hva folk klager på. Jeg skjønner ikke hva jeg klagde over i sytten år.
    
2. Familien min. Mamma, Pappa, Nette ? ja jøss, selv Didrik til tider, selv om han stort sett bare blir sett til dagens ene måltid i fellesskap og aldri sier et ord. Jeg savner sånn å kunne være meg selv i mitt eget hus, å få lov til å lage akkurat det jeg vil til middag (selv om jeg må overleve pappas mistenksomme blikk og sniffing på maten som ikke akkurat er norsk husmannskost), å få kunne bare sitte nede på rommet mitt en dag eller tre uten at himmelen faller ned av den grunn. For å si det helt enkelt: jeg savner å kunne oppføre meg som meg selv uten å være redd for at familien min en dag setter meg ned og sier at de ikke orker mer, at nå er det nok, de er lei, og jeg må flytte ut. For dette er nemlig en ? veldig, veldig, veldig liten og egentlig ubetydelig og definitivt ikke-rasjonell ? frykt jeg har levd med hele året, som det skal bli ubeskrivelig godt å bli kvitt. (Ok, nå høres det ut som jeg har hatt det forferdelig i den familien her ? jeg HAR IKKE DET altså! Har bare måttet begrense meg litt når det kommer til det å kjefte og smelle med dører og sånn?)
    
3.  Vennene mine. Kaja, Guro, Oda, Andrine, Andrea, Aina, - lista fortsetter og fortsetter og fortsetter. Jeg savner absolutt alle, fra de jentene jeg gikk på barneskolen med og snakker med en gang i måneden, til verdens besteste bestevenn som jeg ser hver dag og snakker med enda oftere. Jeg savner absolutt alle som noensinne har kommet med et snilt ord til meg, som har møtt meg med et smil på gata, sett meg i øynene eller gitt meg en god, ordentlig, lang klem. Jeg savner samfunnet jeg har vært en del av på SubUrban (for ikke å snakke om maten jeg med glede har spist der en gang i uka, som uten tvil kan beskrives som den beste maten du finner i Molde), selv om de kan være litt gale til tider. Men det går bra, jeg er jo litt gal til tider jeg også. Mest av alt savner jeg å ha betingelsesløse vennskap, tror jeg. Venner som gjerne stikker på kino fem minutter etter at ideen falt ned i hodet, men som også endelig drar på kino etter månedsvis av venting på at den ene sinnsykt kule, fantastiske, råbra filmen skulle komme. Venner som er vant til at jeg kan gå fra å le til å grine (men aller oftest fra å grine til å le) på tre sekunder, som ikke bryr seg om at jeg kan grine i all offentlighet fordi at den boka jeg holder på å lese bare er så ubeskrivelig trist, og venner som rett og slett er glad i meg selv om jeg er meg selv. Også her spiller litt den frykten av å bli kastet ut inn: i Italia er jeg alltid nr.2 (men aller oftest nr. 3, 4, eller 5), og prioriteres sjeldent. Forståelig nok, i og med at jeg på ingen måte kommer til å være her for alltid, ikke en gang tre måneder til, og i og med at jeg fortsatt er ny og ikke en selvfølgelighet i noen vennegjenger. I Norge vet jeg nøyaktig hvem jeg har og ikke har, og hvor jeg har alle sammen. I Norge har jeg venner, venner som forstår meg, venner som snakker samme språk som meg, og venner jeg kan krangle med. #tingmanikkefinneriItalia.
    
4. Norsk mat. Eller, ikke fullt så masse norsk mat som mat som rett og slett ikke er Italiensk. Pizza, pasta og pesto er for så vidt greit nok det, her og der, én gang i måneden. Hver. Eneste. Dag? Ikke fullt så mye. Jeg savner sånn å bruke indiske krydder i matlagingen min (matlaging er for øvrig nok en hobby som har tapt seg veldig mye, grunnet mangel på varer og en motvilje mot å være til bry for vertsfamilien ? for ikke å snakke om frykten for at de ikke skulle like det jeg lager), å dra på butikken og finne nøyaktig det jeg trenger, å slippe å måtte endre på og droppe en rekke ting fra alle oppskriftene mine rett og slett fordi det ikke finnes her nede. Herregud. Norske matbutikker. Say no more. Coop Prix, Bunnpris, Kiwi, samma det (nåja, kanskje ikke akkurat Kiwi da, har alltid hatt en liten motvilje mot Kiwi av grunner jeg aldri har forstått men følger likevel), noe så genialt! De har så utrolig masse god mat, og fersk frukt, og et utvalg til å dø for. La oss ikke snakke om godterihylla? Lakris, som tross alt er verdens beste godteri, er noe disse italienerne ikke har skjønt enda. Ikke rart at jeg har blitt slankere, eller hva?
    
5. Norsk. Jeg er så utrolig, ufattelig, grenseløst lei, sliten, og trøtt av å snakke italiensk. Jeg sliter ikke lenger med språket, ordene kommer på rekke og rad, jeg husker til og med å bruke il/la (=the) på steder hvor det absolutt ikke gir mening å bruke dem men hvor du må bruke dem uansett, og jeg har til og med (nesten) mestret would/could, som på ingen måte fungerer som på norsk eller engelsk. Ikke bare bare på bare syv måneder, eller? Så det er ikke det som er problemet mitt, neida. Problemet mitt er bare at jeg ikke kan snakke uten å tenke. Det må alltids en viss styrke til, må alltid konsentrere meg litt mer enn normalt hver gang jeg åpner kjeften. Kanskje ikke så dumt, men ganske slitsomt i lengden. Norsk er jo norsk, og det er absolutt ingenting som kan slå det. (samtidig så kommer jeg garantert til å begynne å snakke italiensk som bare det så fort jeg kommer hjem, hvis jeg kjenner meg selv rett...)

Ok. Ser du poenget mitt? Norge er egentlig ikke så ille det, sånn i det store og hele. Men altså, ikke bekymre deg nå da. Jeg har det tross alt bra, det er ikke det. Det er bare det at for hver dag som går kommer jeg litt nærmere hjemreisedatoen, så da er det enkleste for meg å fokusere på alt det positive som venter meg på den andre siden, ikke sant?

For sannheten er vel kanskje at jeg er livredd. Jeg er så utrolig redd for å komme hjem igjen, fordi at når jeg kommer hjem er hverken jeg, dere eller byen den samme lenger. Og hvordan i alle dager skal jeg kunne klare å dra fra den idiotiske kjæresten min, denne tosken av en muskelbunt som jeg ramlet over på treningssenteret for knappe to måneder siden, men som tross alt er utrolig sjarmerende, ufattelig smart til tider, kjempesnill, kjærlig, hyggelig, høflig, morsom og alvorlig? Alt i alt vil vi få 130 dager sammen, 4 måneder, ca. 1/3 av utvekslingsåret mitt, og på ingen måte nok til å få gjøre, si, oppleve og se alt det vi vil gjøre, si, oppleve og se sammen. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, denne gale italieneren som har dratt meg med over hele Napoli, som jeg har spist flere pizzaer med enn jeg kan telle, og som utrolig nok ser på samme tv-serier og liker samme filmer som det jeg gjør. Vi har hatt uforståelig mange krangler, diskusjoner og dager hvor vi rett og slett har vært kjempeteite og såret hverandre hverken uten å ville det eller uten å forstå hvorfor, men etter hver eneste gang, på slutten av hver eneste dag, så har vi alltid kommet til den enkle konklusjonen at det viktigste er at vi er sammen. I det store og hele har vi begge to kommet fram til at den andre personen er den perfekte gutten/jenta ? problemet er bare at han er italiensk og jeg er norsk, og at vi om 81 knappe dager ikke lenger kommer til å bo i samme by, ei heller fylke eller land.

Og det suger.

Nå kan jo selvfølgelig det samme sies om Chiara, bestevenninnen min, eller vfamilien min for den saks skyld, men det er jo tre helt forskjellige typer forhold. Enkelt og greit.

Jeg tror vi avslutter her. Klokka nærmer seg farlig mye alt for sent, og jeg har skrevet i overkant av 3000 ord.

Vi sees om 80 dager, Norge.

*

66*

66 små dager.

Hjelp.

Hvis det var noen som trodde vi hadde en internasjonal familie her fra før av - i og med at nord- og sør-europa er forent under samme tak altså, mener jeg - så tok dere feil. Vi har nemlig fått enda et 'tilskudd' til familien (for en uke, i alle fall), nemlig kjæresten til Claudio! Claudio, som da altså er vbroren min, var jo på utveksling i Argentina fra august til januar dette skoleåret, hvor han fikk seg kjæreste. Uten at noen visste det hadde Fabio og Antonella snakket med foreldrene til Milli og avtalt at hun skulle komme hit på overraskelsesbesøk! Tror jeg sjeldent har sett et så stort smil som når Claudio kom inn døra og så kjæresten sin igjen, haha. Også så romantisk, da! Så denne uka har det gått veldig mye i en blanding av spansk og italiensk, noe jeg forstår fint lite av. Menmen, jeg bare smiler og nikker og håper at ingen stiller meg et spørsmål - litt sånn som jeg gjorde de tre første månedene av året mitt, egentlig. 

Dette (rimelige fantastiske bildet) tok jeg i går kveld, og nesten hele familien er med. Rosa, Milli, Claudio, Fabio og Marco. Bjørnen som de holder på er egentlig ikke en bjørn, men bikkja vår. Nero<3

Sånn ellers så hadde vi veldig fin underholdning/dessert etter middagen i går kveld - nemlig iskremsmaking! Det er jo en konstant diskusjon om hvilken gelateria som er best - den i San Sebastiano, den i San Giorgio, eller den i Portici... - så i går hadde Fabio kjøpt inn fire forskjellig smaker (jordbær, sitron, sjokolade og nøtter - de mest klassiske smakene) fra disse tre stedene, og så hadde vi en blindtest og smakte på hvilken som var best. Utrolig nok var det Maxim (gelateriaen her i San Sebastiano) som vant, så nå kan jeg gå dit med god samvittighet, vel vitende om at de har den beste iskremen i omegn:)

For nøyaktig en uke siden fylte Alessandra 18 år! Jeg vet ikke om det er noen av dere som husker henne, men vi var ganske mye sammen i høst - i og med at hun (etter Chiara) er den på skolen vår som snakker best engelsk. Hun feiret attenårsdagen sin på en bar i Napoli, så vi tok alle turen dit. Det var vel rundt 50 mennesker, og jeg kjente ikke så veldig mange - tre av vennene mine var der, og en del fra den gamle klassen min som jeg er litt på hils og nikk med - men jeg ble fort kjent med nye mennesker, så det gikk bra. Alt i alt en finfin kveld! 

Meg og Veronika

Meg, Sara og Anna

Sååååå kul! Hatten, altså. Uheldigvis ikke min:(

Treningsmaniaen min har også holdt seg, utrolig nok. Jeg trener fortsatt hver dag, noe jeg har begynt å merke på kroppen min! Er ikke bare innbilning heller - her en dag gikk jeg inn i den eneste brukbare klesbutikken her i San Sebastiano, og jenta som jobber der (som vet hvem jeg er og har sett meg maaaange ganger, hehe) påpekte at jeg har blitt tynnere. YES! Har store planer om å bli den eneste utvekslingsstudenten som kommer hjem i bedre form enn jeg var når jeg dro, hehe. 

Dagen etter festen til Alessandra - forrige lørdag, altså - dro jeg til San Giorgio. Det var strålende fint vær og kjempevarmt, så han jeg dro med (les lenger ned for mer info hehe) dro meg med til en kjempestor park midt i byen. Jeg aner ikke hvor gammel den er, men åh GUD så fint det var! 

Ser dere det gjerdet osv midt på bildet? Viser seg at det var et stort hull midt i parken...

Litt sånn som Colosseum! Haha, neida - men jeg må si det minnet meg litt om The Gladiator å stå og se ned på dette, du. 

Man merker at våren har ankommet! 

Okei, så - dette er Antonio. Den siste månden har jeg gått rundt med et smil fra øre til øre hver dag, fordi jeg er dødsforelska. Disse italienerene altså... 

Så joda, jeg er en av de (sykt dumme) utvekslingsstudentene som fikk seg kjæreste. Vi har vel vært sammen i litt over en måned nå (herregud så fort tida går!), tror jeg, og jeg er godt fornøyd med det.

Forøvrig er det påskeferie også her i Italia, selv om jeg måtte på skolen både mandag, tirsdag og onsdag.. Har brukt dagene på å sove, slappe av og være med venner, og skal opprettholde dette helt frem til skolen begynner igjen. Har vært en brutalt lang periode mellom jul og påske uten vinterferie! 

Nå må jeg egentlig springespringespringe, fordi jeg må ordne meg før jeg tar bussen til Napoli med - guess who? - Antonio. Sola stråler i dag også, så jeg er litt naiv og tar på meg shorts. Gleder meg helt sykt til sommeren kommer! 

Kos dere i vinterkulda, og god påske! 

PS: Nå er det bare hundre dager til jeg kommer hjem, folkens. Hjelp - vil ikke dra herfra. 

Ja, da har jeg altså kommet hjem igjen! Litt sent ute med dette innlegget, kanskje - kom tross alt hjem søndag ettermiddag - men det har virkelig bare gått i ett sett siden det. Praha var i alle fall helt fantastisk! Hvis noen av dere fremtidige utvekslingsstudenter får muligheten til å dra på tur med klassen/skolen vil jeg virkelig anbefale det, for i tillegg til at man får opplevd nye steder får man jo også knyttet gode vennskap og, ikke minst, trent helt utrolig mye på språket. Etter en hel uke uten å snakke engelsk med Chiara/vfar (som jeg fortsatt gjør alt for mye :(( ) føler jeg selv at jeg snakker bedre nå, og jeg skjønner til og med litt napolitansk til tider... 

Planen var jo egentlig å skrive ett innlegg for hver dag jeg var i Praha, men i og med at jeg ble syk, samt det faktum at vi rett og slett hadde det kjempetravelt, gikk det ikke helt sånn. Skriver derfor et sammendragsinnlegg nå, med masse bilder! Haha.. Syk er jeg forøvrig fortsatt :( Hadde ikke stemme hverken fredag eller lørdag, og har hørt ut som om jeg røyker ti pakker om dagen helt siden jeg kom hjem. Føler meg kjempevakker her jeg tusler rundt med rød nese og hoster som bare det, for å si det sånn. Har heldigvis ikke hatt feber da (tror jeg), så jeg håper at det gir seg snart! Tre kopper te og utrolige mengder appelsiner og c-vitaminer gjør vel susen, tenker jeg.

Jeg hadde det veldig gøy med iPhone-kameraet mitt på lørdag.

Det første jeg må si om Praha er i alle fall at vi gikk helt utrolig mye. Når skal jeg lære meg at storbyferie= joggesko???? Etter hvert lærte vi oss å bruke trikkesystemet, men selv det involverte en del gåing fra stopp til stopp, samt gåingen i bysentrum, såklart. Har ikke tall på antallet ganger vi krysset Ponte Carlo - eller Charles Bridge, som den kalles på engelsk. Ponte Carlo er en av bruene som krysser elva, men det som gjør den ganske spesiell er at den er mye eldre enn de andre bruene (tror jeg i alle fall?), og er dekt av statuer på sidene. Det er hele tiden kjempemye folk der, og på dagen er det mange som selger ting - smykker, armbånd osv, men også karikaturtegninger o.l., samt gatemusikanter. 

Et bilde av Edward Cullen, anyone?

På Ponte Carlo er det også et 'stativ' hvor kjærestepar kan feste hengelåser med initialene sine på, for å sikre seg evig kjærlighet! Ahahah

Ponte Carlo sett fra en annen bru.

Noe som er litt morsomt med Praha, er jo at bykjernen ikke er typisk storby-sentrum - i det ene øyeblikket befinner man seg blant rader på rader med barer, restauranter osv, i det neste går man forbi et kjøpesenter - og så er man plutselig midt i ingenting... Den ene dagen gikk vi nemlig litt på oppdagelsesferd (vi = jeg, Diego, Teresa og Rosa, som vanlig), og to hundre meter fra trikkestoppet fant vi elvebredden, hvor man kan mate svaner, og litt lengre bort i gata kjempemange søte små butikker, i det som virkelig så ut som et helt vanlig nabolag. I nevnte butikker fant jeg blant annet en bokbutikk som bare solgte engelske/franske/tyske bøker - mest engelsk, butikken het tross alt Shakespeare Bookstore!  - og en annen butikk som hadde ufattelig mange søte, rimelige vesker. Tok litt av på veskefronten... 

Har dermed matchende veske, lommebok, portemone, og TO toalettvesker. Kan si meg fornøyd med det! 

Svanemating ved elvebredden, tjohei.

Bestie! Ble utrolig godt kjent med Teresa på den turen her, noe jeg er kjempeglad for. 

Til tross for mitt små-creepye blikk her var det faktisk kjempestemning på lørdag, jeg lover. Jeg, Diego, Teresa og Rosa dro ikke ut for å danse, men ble igjen på hotellrommet, i og med at vi måtte opp klokken seks for å rekke flyet søndagsmorgen. Menmen, det betydde ikke at vi ikke hadde det gøy! Med en del leker, musikk og veldig, veldig, veldig mye latter klarte vi å holde oss våken hele natten, og jeg var førstemann ned dagen etterpå. Vi var rimelig døde når vi endelig kom hjem til kjære, lille San Sebastiano etter en uke med storbyliv, men gud det var verdt det. Selv har jeg ikke helt kommet inn i skolerytmen enda, så da passer det meg ypperlig at det snart er påskeferie:) 

Frem til ferien skjer det ikke noe spennende, desverre - livet her går som vanlig, med skole, lunsj, soving/tv-seeing, trening, dra ut, middag, og så sove igjen. Sånn går no dagan... I skrivende stund sitter jeg faktisk klar i treningstøyet, venter bare på at klokka skal bli 1830 slik at treningsbuddyen min er klar, og så bærs det rett til treningssenteret. 

Vi skrives om en stund! 

Klokka har passert to, så jeg skal ikke skrive så veldig mye akkurat nå kjenner jeg. Det har i alle fall vært en strålende dag, med sol, mye latter og MYE gåing. Kom tilbake til hotellrommet for en halvtime siden, etter over tre timer med trasking rundt omkring i Praha. Vi bor ikke helt i sentrum, så det blir fort et lite stykke å gå.... Jeg skriver ned litt mer i morgen (kanskje), men for nå får det holde med et par bilder!:) god natt, kjære nordmenn.

Akkurat nå husker jeg hverken når jeg skrev mitt forrige innlegg, ei heller hva jeg sa, men jeg håper i alle fall at jeg fortalte at jeg skulle til Praha med skolen min. Hvis ikke kan det vel komme som et lite sjokk når dere får vite at det er akkurat der jeg er nå!

Meg og Sara utenfor flyplassen i Roma

Jeg forlot huset mitt klokken ti i dag morges, GIKK til skolen med bagasjen på slep (overrasket meg selv grådig derja, kanskje all denne treningen jeg har bedrevet har ført med seg noen virkninger likevel), og tok så buss til Roma, etterfulgt av fly til Praha, og så atter en ny buss til hotellet. Innen den tid var vi jo alle selvfølgelig rimelig slitne, men alt ble plutselig mye verre for meg når låsen til hotellrommet mitt ikke funket... Sprang opp og ned fra resepsjonen minst tre ganger tror jeg. Viste seg til slutt at det var låsen som var ødelagt, og ikke nøkkelen, så jeg fikk et nytt hotellrom! Rimelig fornøyd når jeg endelig kunne legge meg ned på hotellsenga og dø litt, for å si det sånn.

---------------

Dette innlegget skulle egentlig postes i går kveld, men blogg-appen liker meg ikke så særlig godt:( jaja, jeg ville egentlig bare si at alt står vra til, og at jeg var kommet vel frem. Tror jeg har en litt småbekymret mor som lurer på hvordan det går i det store utland, hehe..

Kvelden i går var i alle fall særdeles begivenhetsfattig - jeg tok meg en lang dusj og sov før klokken var halv tolv. Livet med forkjølelse? ja, for jeg har altså klart å blitt smittet med det som enten er en kraftig forkjølelse eller influensa, så nå hoster og snufser jeg meg min vei gjennom Praha. Menmen, jeg er i alle fall bedre i dag enn i går, så jeg håper at det går over fort!

Sånn ellers er jeg også syyyyykt forvirra over hvem jeg må snakke engelsk med og hvem jeg må snakke italiensk med - er tydeligvis ikke sånn at tjekkiere (?) snakker italiensk... Who could've known, liksom.

Her har dere meg og Rosa (nesten) i nuet. Kom nettopp opp på rommet igjen (jeg har et dobbeltrom alene, WOOOOO) etter å ha spist frokost med Rosa, Teresa og Diego, tre navn jeg tror dere burde lære dere rimelig kjapt, siden jeg sannsynligvis kommer til å henge meg på dem hele uka??

Om et par få strakser skal vi straks ut og være turister, og jeg gleder meg sånn til å få se Praha for første gang!

Skrivegleden (og med den bloggmotivasjonen) har helt truffet gulvet i det siste, så det er derfor jeg forsvant litt i uka som gikk. Jeg lever i alle fall i beste velgående, hvis noen skulle være bekymret for det:) Den manglende bloggmotivasjonen har vel litt å gjøre med det at jeg gjør absolutt det samme hver eneste dag, noe som i lengden for meg blir kjedelig å skrive om - og for dere kjedelig å lese, kan jeg tenke meg.

En annen ting er jo at jeg føler det bare er mamma og de menneskene hun forteller om bloggen (altså tidligere lærere, naboer, jobb- og hobby-kollegaer) som leser dette her, og dere får jo høre hvordan det går uansett, liksom. Evt 96'ere som vurderer å dra på utveksling neste år, da - men om det ikke er noe nytt å lese på min blogg finner de seg liksom bare en annen, gjør de ikke det?

Føler egentlig at en utvekslingsblogg bare har en hensikt det første halve året - en forsikring for både studenten og familie/venner om at vedkommende har det bra, samt et hjelpemiddel når det kommer til det å fordøye alle nye inntrykk og følelser..

Jeg sier ikke at jeg skal slutte å blogge, altså - jeg bare serverer dere argumentene jeg gir meg selv for hver nye dag som går uten et nytt innlegg(:

Men jeg skal til Praha om to uker da! Eller, 11 dager, for å være eksakt. Skoletur, så hele femteklassen (aka tredjeklassen i norskt skolesystem, de eldste i alle fall) drar sammen. Desverre blir hverken Valentina, Alessandro eller Chiara med, men jeg har mer enn nok venner som skal, så jeg tror jeg klarer meg. Sånn ellers var jeg en ny tur innom frisørstolen i dag, slik at jeg nå har kobberfarget hår og (endelig!) har fått tilbake panneluggen min. Har også vært på trening hver eneste dag den uka her, så nå forventer jeg en haug med komplimenter snart! Neida (joda).

Nå må jeg sove though, lørdagsskole... Godnatt(:

Torsdag. It's been a slow decent into madness, for å si det sånn. Lar bildene tale litt for seg selv på akkurat det området.

Etter skolen (som varte i hundre år, hjelp) var jeg så sykt trøtt at jeg sluknet med en gang jeg kom hjem fra skolen - og sov til kvart på fem. Tre timer, det. Følte meg ganske så jævlig når jeg til slutt åpnet øynene, for å si det sånn. Etterpå overrasket jeg meg selv grådig mye ved å kle på meg og dra på trening, så nå ligger jeg her da - sliten, varm og dehydrert. Jeg klarte knapt å løfte dataen opp i senga tidligere...

Har store planer om å avslutte kvelden med litt sjokolade og filmen Valentines Day - såpass må vel til den 14. Februar? Appropos! I og med at det er valetinsdagen har Valentina navnedag (åpenbart), noe som er litt større her i Italia enn i Norge. Derfor lagde jeg sjokoladecookies til henne i går, og tok med på skolen. Godt mottatt(:

Jeg skjønner forøvrig at det blir drepende kjedelig å hver dag bare lese 'dette har jeg gjort i dag'-innlegg, så om det er noe dere vil at jeg skal skrive om er det bare å komme med forslag!

Happy Valentines Day!

Kan du fortelle litt om hvordan det går med italiensken? 

Oh, em... Where to begin? Hehe neida, kan jo selvfølgelig det! Nå har jeg vært her i over fem måneder, så man kan nok si at jeg faktisk snakker italiensk nå, selv om jeg åpenbart fortsatt har kjempemye å lære og en del perfeksjonering å gjøre. Det som er litt kjipt - for min egen del, i alle fall - er at når vi kom tilbake til skolen etter jul fikk jeg kjempemange komplimenter for italiensken min, sannsynligvis fordi det var så mange som ikke hadde hørt meg snakke på en stund, for så å glemme hvordan jeg var før jul (om den setningen der ga noen mening...?). Det var jo såklart hyggelig å høre at jeg snakket bra italiensk, men dette førte til at jeg ble skikkelig lat når det kom til å lære meg nye ting, og bare 'pff... snakke jo italiensk, trenger ikke å lære mer!', så nå føler jeg at jeg ligger skikkelig langt bak de andre utvekslingsstudentene, at jeg egentlig burde være mye bedre enn jeg er. En annen grunn til at jeg stadig vekk får komplimenter fra ungdommene her i byen er jo det at de utvekslingsstudentene de har hatt her tidligere (fire jenter) alle sammen kom fra engelskspråklige land - USA, Canada, Irland -, og det var ingen av dem som faktisk lærte italiensk, slik jeg har gjort. 

Men selv om det er vanskelig av og til så har jeg i alle fall gjort det verste, nemlig det å bygge en basis for språket, å lære grunnleggende verb som å ha, å være, å gjøre osv., for ikke å snakke om å pugge alle de ufattelig mange verb-endelsene... Jeg blir hele tiden bedre, men det er ikke en bevisst handling, det er bare sånn at underbevisstheten min plukker opp ord fra alt jeg hører rundt meg og putter det i munnen min når jeg skal snakke, hahahah. 

Ja, la oss snakke litt om den litt spesi overskriften min i dag. Kanskje ikke det man hadde forventet fra en utvekslingsstudent i Sør-Italia...? Vel, joda - i går snødde det!!!!!!! Jeg var på Mama Bar (seff) med Chiara i femtiden, så så jeg plutselig noe skikkelig rart utenfor... snø! Litt småkleint dette her, men altså - jeg ble så rørt at jeg felte et par tårer... Det var så sykt rart å se snø igjen, kan egentlig ikke beskrives med ord! Vesuvio har jo vært dekt av snø i sånn en måned eller noe, så det var egentlig ikke veldig overraskende at det begynte å snø, selv om det ikke har vært snø her på noe sånt som fem år tror jeg. 

Etter at jeg var hos Chiara på lørdag dro jeg hjem for å slappe av litt, før vi fikk besøk av to andre familier - de samme som pleier å komme mer eller mindre hver lørdag, haha. Det var et skikkelig kaos på kjøkkenet på lørdag, herregud, for mens vfar og vsøster holdt på å lage dessert til søndags-lunsjen, lagde vmor og en av gjestene dessert til lørdagskvelden, og en av de andre mammaene holdt på å fikse lenestolene vi har på kjøkkenet. De har holdt på med disse stolene i noe sånt som tre måneder tror jeg, kanskje til og med fire, fordi de holder på å bytte 'trekk' på stolene, om jeg kan si det sånn. Tar litt tid når man bare jobber annenhver lørdag! Menmen, jeg trooor de er helt ferdig nå, og resultatet ble virkelig bra! 

Jeg ble selvfølgelig ikke hjemme hele lørdagskvelden (HAHA), men dro til Alessandro for å møte de andre (nevnte jeg ikke dette i forrige innlegg? jaja). Det ble en veldig fin kveld, til tross for at jeg følte meg litt slapp og trøtt og ble sittende litt for meg selv. Vi lekte blant annet en lek jeg ikke aner hva heter, men som jeg har lært på leir. Den går i alle fall ut på at alle ligger på magen i en sirkel på gulvet, og det innebærer litt klapping og bytting av hvem som skal klappe etter som hvordan man klapper og uff, ja. Var ikke bare bare å forklare dette på italiensk, men det gikk veldig bra! Nå kom jeg også på en annen lek jeg må vise dem neste gang.. hm...

Vincenzo (som jeg nå begynner å mistenke er ute av stand til å ta et normalt bilde... av og til litt vanskelig å tro at den fyren der er tjue, lizm), Denis, meg, og Valeria. 

I går (søndag) fikk jeg endelig sove leeeeenge (<3), før det ble søndagslunsj - lasagne, etterfulgt av bacalao og en dessert typisk for carnevale. Åh, ja! Det er jo forresten festa di carnevale nå, det har jeg jo helt glemt å nevne... Dere har vel hørt om karnevalet i Venezia? Det er samme greia, men jeg tror det er langt større i Nord-Italia - har ikke hørt om at det skal skje noe spesielt her. Vi har ikke skole på tirsdag pga dette da, det er jo gøy. Uansett - lunsjen ble etterfulgt av Mama Bar med Chiara (som nevnt tidligere), og så fikk jeg melding fra Valentina akkurat i det jeg kom inn døra hjemme etterpå  - så da bar det bort til Alessandro igjen...Usedvanlig travel søndag med andre ord, men jeg er storfornøyd! Hos Alessandro holdt han og Vincenzo på å gjøre om et fuglebur til hamsterbur, fordi Valentina skulle få en av hamsterene til Alessandro, fordi han hadde fått hamsterunger. I og med at det var et fuglebur - som jo er veldig høyt i forhold til en hamster - bestemte de (Vincenzo) seg for å sette inn en andreetasje i buret. Ganske greit å ha venner som går på universitetet for å bli ingeniør av og til! 

'

SJÅ PÅ TA DYRET! 

Napoli at night! 

Jeg tror jeg skal ut med Valentina og de i kveld også, i og med at vi ikke har skole i morgen, så jeg er egentlig bare kjempeglad jeg nå. Har virkelig fått verdens beste venner her! 

I dag startet klassen min på skolen klokken 1015, så jeg sov lenge og ordnet meg en ordentlig frokost. Har blitt kjempeflink til å spise god frokost i det siste, merkelig hvor mye man får tid til når man står opp når man burde i stedet for når man vil... I og med at vi sluttet klokken 1210 (hehe) dro jeg og Chiara på Mama Bar, før vi dro hjem til henne - og der er jeg nå. Planen var å spise pizza fra Funiculi til lunsj (vet ikke om jeg har nevnt at det er onkelen hennes som eier den pizzeriaen?), men de var uheldigvis stengt til lunsj i dag. Menmen, mat får vi vel i oss på en eller annen måte uansett:)

Et lite sammendrag av de siste dagene: var hjemme fra skolen (=en oppdatering på alle tv-seriene mine og litt nettshopping), dro på skolen dagen etterpå (settimana delle studente, hvor jeg var med Valentina og Alessandro, som 'styrte' corso di musica), tok et bilde av napoli fra tredjeetasje på skolen, ooog...

...meg i nuet.

Den uka her har egentlig gått veeldig fort (er det virkelig lørdag allerede?), og den har gått uten noen særlig store begivenheter. Har egentlig bare vært på treningssenteret... Helt til i går da - i går dro jeg ut! Møtte Valentina, Alessandro, Mario, Verena, Vincenzo, Christian og Denis. Veldig hyggelig, men også veeeeldig kaldt - den siste uka har vi hatt et vær som bare kan beskrives som en arktisk kulde, med rundt 7 grader og iskald vind:(

Det er de samme folka som skal ut i kveld - vi har allerede en plan, hallelujah! Ingen store planer, vi skal møtes hos Alessandro for å se en film og spise noe sammen, men det er egentlig sånn jeg liker det.

Ha en fin lørdag!

151/300.

5/10.

1/2.

Dager, måneder, eller år, resultatet er det samme - jeg har nå kommet halvveis i oppholdet mitt, noe som på samme tid er både ufattelig bra og ufattelig dårlig. Tida har gått så sykt fort, og i og med at alle utvekslingsstudenter sier at det er de siste månedene som går fortest sitter jeg nå med en liten klump i magen og lurer på hvordan jeg skal få tid til å gjøre alt jeg vil gjøre.

Jeg har mye å se frem til før avreisedatoen virkelig nærmer seg - Of Monsters And Men-konsert, Praha, besøk fra storesøster, for ikke å snakke om utallige kaffekopper med Chiara og minst like mange lørdagskvelder med Valentina og gjengen - så fra nå av skal jeg virkelig begynne å bruke hver eneste dag for det den er verdt. Norge forsvinner ikke, akkurat. Vi sees før dere vet det.